Den bereiste forfatteren Erika Fatland har skrevet ny bok, Sjøfareren – En reise gjennom Portugals tapte imperium. (Kagge Forlag 2024). Boken beskriver i fortid og nåtid en reise langs rutene som de store portugisiske oppdagerne gjorde på 1400 og 1500 tallet. Det er en fortelling om eventyrlyst, mot og grusomheter. De gamle portugisiske koloniene er ifølge Fatland forbundet historisk med skipsruter, språk, kultur, byggverk og felles herskere – «De tidligere koloniene er som en hemmelig sammensvergelse.»
Seilasene, krigene og erobringene var mange og imponerende. Nye sjøruter ble utforsket og nytt land ble oppdaget og kolonisert. Da Vasco da Gama fant sjøveien til India i 1498 var dette starten på omfattende erobringer og handelsvirksomhet. Det samme skjedde vestover etter at Pedro Cabral «oppdaget» Brasil i år 1500.
Portugal hadde en sentral rolle i slavehandelen. Fra 1514 til 1867 ble det sendt TOLV millioner slaver over Atlanterhavet. Portugal sto for halvpartene av denne slavehandelen. Tre av ti slaver døde under reisen og gjennomsnittlig levetid etter ankomst til plantasjene i Amerika var syv-åtte år. Det er en grusom side av Portugals historie.
1500 tallet var portugisernes store århundre. De hadde da monopol på all handel mellom Europa og Asia. Skipene seilte fra Asia til Lisboa fullastet med pepper, nellik, muskat, kanel mm. Og over Atlanterhavet seilte skipene mot vest med fastlenkede slaver, og med gull, sølv og edelsteiner den andre veien. De hadde en stor og innbringende handelsvirksomhet og hadde besatt flere områder i Afrika og Asia.
Brasil ble også viktig for portugiserne. Det store landet med regnskogen i Amazonas og tømmeret herfra ble etterhvert en viktig del av Portugals økonomi. På 1600 tallet kom det som Fatland omtaler som verdenshistoriens første og lengste gullrush. Fire hundre tusen portugisere, 20 % av datidens befolkning i Portugal, dro på gulljakt til Brasil!!
Boken er en vandring mellom fortid og nåtid. Fatland greier med dette grepet å få frem historien og status for landene i dag på en levende og interessant måte. Vi er innom alle de gamle koloniene så som Kapp Verde, Guinea-Bissau, Angola og Mosambik i Afrika, Goa og Macao i Asia og Brasil. Portugal oppga sine siste kolonier i 1975 etter lokale og nasjonale opprør.
Jeg anbefaler boken til alle og spesielt til de som har et forhold til Portugal fra før. De 700 sidene er godt skrevet og gir masse ny og interessant kunnskap, selv om det blir mye å holde rede på etter hvert. Fatland har gjort et imponerende stykke arbeid både mht til studier av historiske kilder og gjennom alle de levende intervjuene med et stort knippe av fargerike personer.
Jeg er meget spent på hvordan denne boken blir mottatt og
debattert i Portugal.
Gil Eannes på sin faste havneplass i Viana do Costelo
Det store torskefisket ved the Grand Banks of Newfoundland og ved Canada var i over 400 år et rikt fiske helt til det kollapset etter et stort overfiske over flere år. Fisket ble stoppet i 1992/93.
De store torskebestandene i området var kjent helt fra 1500 tallet. I 1472 erklærte sjøfareren Gaspar Corte-Real området Terra Nova for å tilhøre The King of Portugal. Området ble kalt Bacalaos – The land of the codfish. De første fiskefartøyene kom fra Frankrike og Portugal. Senere fulgt fartøyer fra Spania og England.
Portugiserne hadde en stor fiskerivirksomhet her. Og i mange år var dette en helt sentral del av den portugisiske økonomien. Fisket foregikk først med seilskip, The White Fleet, men senere tok fisket seg kraftig opp med motorbåter. Fisket var tidlig et linefiske med bruk av små en manns båter, såkalte doryer. Det var et tøft liv for modige fiskere. Fisket foregikk i perioden mai til oktober og da flåten dro ut fra portugisiske havner var det store sermonier, tårevåte avskjeder og velsignelser fra kirka.
Dette livet oppe i nord var ikke for hvem som helst. De små en-manns doryene som ble benyttet var utsatt og mange fiskere omkom. Australieren Alan Villiers har i en bok beskrevet dette livet som følger:
A tough life, you say?…A dog’s life, that’s what it is! My God, there is no harder life upon the sea! All fishing is tough, but that’s the toughest, hardest way to make a living that I know. Those fellows will be lucky to be back home six months from now. Aye, and some of ’em won’t be coming. I warn you, shipmates, things are tough all over Europe now, but don’t ever ship in one of them! Those Portuguese use one-man dories. Keep out of them!
Tøft fiske i små doryer.
Det var med bakgrunn i viktigheten av fiskeriene og de tøffe forholdene for fiskerne som førte til at portugiserne så nødvendigheten av å forbedre tilbudet for fiskerne ved Grand Banks. I sesongen kunne opptil 75 portugisiske fartøy med til sammen 5700 fiskere og annet mannskap delta i fisket.
I 1916 konfiskerte Portugal flere tyske skip. Et av disse ble ombygd til et hospitalskip mm og gitt navnet Gil Eannes – oppkalt etter en av de mange portugisiske sjøfarts heltene. Skipet ble fra 1927 også delvis benyttet som hospitalskip i fiskesesongen ved Grand Banks. Dette fortsatte til i 1956 da skipet ble levert til opphugging.
Men portugiserne hadde da lagt nye planer. De ville bygge et spesial designet skip som skulle overta og ha en utvidet støtterolle for fiskerne og mannskapet på båtene. Bygginga av det nye skipet startet i 1952 ved skipsverftet Estaleiros Navais i Viana do Castelo. Dette skipet skulle ikke bare være et hospitalskip, men også fungere som flaggskip, isbryter, taubåt og serviceskip for fiskeflåten. Servicen omfattet leveranse av vann, drivstoff, redskaper, reservedeler og agn til fiskeflåten. Det var også tilbud om offentlige service tjenester samt mekanisk service og post- og teletjenester. Det var til og med gjort plass til et eget kapell ombord med medfølgende prest.
Skipet ble nærmere 100 meter langt og hadde et laste deplasement på 4.854 tonn. Det var et mannskap på 72 og det var gjort klart en kapasitet på 74 sykesenger. Det var et fullverdig hospital ombord bemannet med leger, tannlege og sykepleier for å kunne utføre nødvendige operasjoner og behandling.
Skipet ble ferdigstilt i 1955 og ble i mai døpt under stor festivitas og religiøse seremonier i Lisboa senere samme år. Skipet seilte umiddelbart nordover til Grand Banks hvor det ble tatt imot med stor jubel.
For fiskerne ga dette trygghet og de følte at de ble satt pris på av den portugisiske stat, som da var ledet av statsminister Salazar.
Skipet var unikt og portugiserne var stolte over at de hadde fått bygget skipet i Portugal med portugisisk ekspertise og teknologi. Det ble av mange sett på som et nasjonalt ikon og befestet Portugals posisjon som en sjøfarts- og fiskerinasjon.
Fra skipets loggbok ser vi at det i sesongen 1965 ble behandlet 1.093 pasienter, hvorav 95 var innlagt. Det ble gitt 1807 injeksjoner, sannsynligvis mest antibiotika. Det ble trukket 520 tenner og gjort 120 tannfyllinger. Og det ble utført til sammen 44 kirurgiske inngrep. Dette viser hvor viktig skipet var for fiskerne og aktiviteten i området.
Komplett sykehus med opptil 72 sengeplasser
Operasjonssal
Skipet hadde sin siste tur til Grand Banks i 1973. Store trålere hadde tatt over fisket og behovet for et eget flagg- og hospitalskip var ikke lengre til stede i samme grad som før.
Skipet ble utenom fiskeri sesongen benyttet til andre oppdrag rundt om i verden. Skipet var i 1979 og 1982 også innom Ålesund hvor det det hentet to store lass med klippfisk.
Skipet ble tatt ut av drift i 1984 og ankret opp i Lisboa. Der lå det for forfall frem til 1997 da en stiftelse ble opprettet og reddet skipet fra opphugging. Skipet ble restaurert ved det samme verftet som bygget det i Viana do Costelo. Skipet ble etter restaurering ankret opp i Viana do Costelo hvor det senere har fungert som museum studenthotell og utstillings lokale.
Er du i området så anbefales det et besøk. Jeg ble imponert og tenkte at her hadde portugiserne vært dyktige og forutseende. Jeg vet ikke om noe andre land som bygget et tilsvarende hospitalskip for sivile formål.
Aveiro er en by beliggende ca 260 km nord for Lisboa. Selve byområdet har ca 60.000 innbyggere. Byen promoterer seg som Portugals Venezia på grunn av sitt system av kanaler hvor det trafikkerer båter som er inspirert av venezias gondoler. Byen preges av fiskeri aktiviteter noe som også går igjen i profilering, sysselsetting, restaurantutvalg og suvenirutvalg. Byen har langt tilbake i historien vært kjent for sin saltproduksjon og båtbyggerier.
For meg er byen stedet for gode restaurantopplevelser spesielt knyttet til klippfisk og annen sjømat. Liker du klippfisk i alle varianter så er dette et Mekka for deg.
Vi har vært her flere ganger. Høsten 2024 besøkte vi byen for å oppleve gode klassiske portugisiske restauranter. To av disse vil jeg omtale her; Snack bar «Picota» som var ny for oss og Batista do Bacalhau som vi har besøkt tidligere.
Vi besøkte også byens beste kaffebar Porta do Cafe som kan anbefales for deg som er glad i stort utvalg av kaffe. Anbefales.
Picota er en liten familie drevet restaurant med bare 25 sitteplasser. Her kan du ikke booke bord, men må hvis det er fullt stille deg i kø. Husk å kontakte kelner å be hen skrive deg på lista. Så må du vente utenfor til du blir ropt opp. Vær tålmodig. Ventetiden på 20 til 40 minutter er verdt det.
Jeg skjønner godt at denne restauranten er populær Meget god hjemmelaget mat og en vennlig og god service.
Vi besøkte stedet tre ganger og spiste Grilla klippfisk (bacalhau), Feijoada, mixed salat, grilla blekksprut mm. Alt meget vellaget av gode råvarer.
Råvarene kommer fra Norge
Batista do Bacalhau har jeg besøkt flere ganger. Restauranten ligger i et boligområde i utkanten av Aveiro, ca 15 min med taxi. De leverer fortsatt en av beste klippfisk opplevelsene i Portugal, og de serverer i hovedsak kun klippfisk. De kjøper inn stor klippfisk (especial) og vanner den ut selv. Siden de har stort volum så gjør de dette løpende i egne tanker. Utvanninga er perfeksjonert; kaldt vann 10-15 grader, skifte vann hver tolvte time og minimum to døgn utvanning som må tilpasses fiskens størrelse/tykkelse.
Restauranten har høstet anerkjennelse fra den norske ambassaden – som et bevis på dededikasjon og kvalitet. Stjernen på menyen er utvilsomt “Bacalhau à Batista”, en sjenerøs porsjon torsk perfekt grillet over åpen ild. Denne retten serveres med klassisk “batata ao murro” (knuste poteter), en porsjon som er stor nok til å tilfredsstille to middagsgjester. Som forrett anbefales “pataniscas” – sprøstekte torske boller. Vinkartet er ikke er omfattende, men er nøye sammensatt for å passe til rettene. Servicen på Batista do Bacalhau hyggelig og uformell med servitører som stolt serverer sine signatur retter. Dette er en matopplevelse du ikke bør gå glipp av. Det kan være fullt, spesielt til lunsj, så vær forberedt på ventetid.
VIANA DO CASTELO
Viana do Castelo er en by som ligger helt nord i området Minho, ca 75 km nord for Porto og 390 km nord for Lisboa. Selve byområdet har ca 40.000 innbyggere og ligger ved utløpet av elva Lima. Byen omtales som en av de vakreste byene i Portugal, og jeg er enig. Velstelt bygninger fra ulike tidsepoker med spennende arkitektoniske uttrykker rammer gatene og torgene inn på en fin måte. Byen fremstår som velstelt og godt vedlikeholdt. Her er det tydeligvis en velstående kommune med et godt drevet næringsliv. Havna har både historisk og i dag en sentral rolle.
Chapel of St. Francis of Paola
I middelalderen var den et viktig knutepunkt for handelsvirksomhet. Først mellom Middelhavet og Nord Europa og senere mellom Sør Amerika og Europa. Under age of discoveries hadde området en viktig rolle i handelen med sukker fra Brasil. Viana var også et sentralt sted i utviklinga av torskefiskeriene ved Newfoundland og Grønnland basert på sine skipsverft og produksjonen av salt som var essensielt for konservering/salting av torsk. Viana var i en periode det neste største handelssenteret i Portugal.
Fiskerne hadde et nært forhold til kirken. I 1744 ble det bygget en statue av Nossa Senhora da Agonia (our lady of Agony) som også i dag har en sterk rolle i det lokale religiøse livet. Bygginga av den store katedralen opp på høyden bak byen, Sanctuary of the Sacred Heart of Jesus The church of Santa Luzia) ble startet i 1904. Men stod ikke ferdig før i 1959.
Byen fikk bystatus i 1848 og i 1878 nådde jernbaneutbygginga frem til byen. Over elva lima ble det bygget en svær bru, Ponte Eiffel, som er designet av Gustav Eiffel, som også designet Eiffeltårnet.
Viana har i dag sin hovednærings virksomhet knyttet til skipsverft virksomhet – nybygging, ombygging og reparasjoner.
Vi fant også en her en fantastisk god kaffebar, Peleton, som ligger midt i byen. Den profilerer seg også som en samlingsplass for syklister. Herr står lysbrent kaffe i fokus. Jeg har den uvanen at jeg har sukker i espressoen (Bicaen). Da jeg spurte etter det her fikk jeg spørsmål om jeg virkelig trengte det. Jeg burde i alle fall smake på kaffen først.Jeg stod på mitt og fikk da et glass med sukker hvor det på lokket stod; Ikke ødelegg kaffen din med sukker. Jeg likte den!
Restauranten Tasquina da Linda ligger i havneområdet like utkanten av Viana, like ved fortet Fortalez de Santiago da Barra. Dette er en restaurant som er anbefalt i Michellin Guiden gjennom flere år. De har spesialisert seg på sjømat. Vi spiste en meget god Cataplana Peixe and Marisco med fisk, skjell, reker, potet, grønnsaker og gode krydderier. Det er rett som kokes i en kobberpanne med lokk og du må være beredt på at det kan ta litt tid.
SESIMBRA
Sesimbra er en liten «by» med ca. 6.000 innbyggere beliggende ca. en times kjøretur med bil sørover fra Lisboa. Stedet omtales som en av de fineste strand resortene i Portugal. Stedet er populært både for portugisere og tilreisende turister. Sesimbra har på grunn av sin beliggenhet og sin naturlige havn historisk vært et viktig sted for fiskeriaktivitet. Og det er fortsatt i dag aktiv fiskeindustri i utkanten av byen. Stedet er også kjent for sine mange gode sjømatrestauranter som får sine råvarer fra den lokale fiskeflåten.
En dag det ikke regnet tok vi turen opp til middelalder slottet og borgen, Castelo de Sesimbra. Også omtalt som maurernes slott. Det er en godt ivaretatt borg med en flott kirke som ligger 225 høydemeter ovenfor byen. Oppe fra borgen har du nydelig utsikt den ene veien ned mot Sesimbra og den andre veien ser du Lisboa i det fjerne.Vi brukte 35 minutter opp fra der vi bodde nede ved stranda. Da ble vi svett. En nydelig liten kafe på toppen serverer forfriskninger etter behov.
Restauranten Marisqueira Modesto har både utendørs og innendørs servering. Trangt, travelt og god stemning. Bør bestille bord i sesongen.Kun kontant betaling. Spesialitetene her er sjømat med vekt på skalldyr og tradisjonelle portugisiske retter. Her kan du spise både billig og dyrt. Hummeren koster ca 80 euro pr kg og krabbene ca 35 euro pr kg.
Restauranten Tasca do Isaias ligger litt bak i byen. Den er meget “intim”, ca 25 tette sitteplasser innendørs og noen få utendørs. Meget populær blant lokalbefolkninga. Det er ikke mulig å bestille bord, så du må stå i kø. Kontakt personalet slik at du blir registrert. Kun kontant betaling. Her serveres i all hovedsak grillet fersk fisk som grilles ute like ved inngangen. Disse gutta og gamlemor på kjøkkenet kan sine saker. Relativt billig hvis du holder deg til porsjons fisken. Dourada koster 10 euro og sardiner 8 euro. I tillegg kommer salat. Og husets røde og eller hvite som holder greit nivå relativt til pris.
Restaurant O´Zagaia er en populær og litt mere fine dining restaurant. God mat som egner seg godt for deling. Sjømat med en liten twist dominerer menyen. Vi lite Peruvian Ceviche og “Bulhao Pato” claims best. Noe dyrere enn andre mere tradisjonelle restauranter i Sesimbra. Men kanskje verdt det? Vi betalt 130 euro for to inkl en litt upgrada rødvin, Gaivosa, Primeiros anos 2020.
Porto er som er en by jeg trives i. Og det er det flere og flere som gjør. Avisen The Guardian kåret nylig Porto til en av de 10 mest attraktive ”alternative city breaks in Europa”. De skriver at det er mye mer å gjøre her enn å sitte på bar og sippe portvin. Selv om det jo heller ikke er å forakte. Byen har masse sjarm og kreativitet å by på i en atmosfære av gammel konservativ image. Porto er jo en av Europas eldste byer. Her skjer mye både kulturelt, arkitektonisk og næringsmessig.
I gammelbyen Ribeira, Baixa og Cordoaria, på nordsiden av Douroelven, er det i dag stor aktivitet og det virker som den økonomiske optimismen er tilbake.
Flere av de gamle husene restaureres og selges både til portugisere og utlendinger. Spesielt er små leiligheter med ett soverom (T1) populære. Kvadratmeterprisen for en 50-60 m2 nyrestaurerte leiligheter ligger på pluss/minus 2000 euro.
På sørsiden av Douroelven finner vi Vila Nova de Gaia. Her holder portvinshusene til og de innbyr til omvisninger i portvinslagrene og smaksprøver. Her er også flere gode restauranter og en hyggelig promenade langs elva. Fra gammelbyen Ribeira til Gaia kan du spasere over broen Ponte Louis I. Turen tar ca 15-20 minutter.
Kulturhuset Casa da Musica lengre opp i byen byr på en spektakulær arkitektur og er tegnet av den kjente nederlandske arkitekten Rem Koolhaas. Her er det nesten daglig konserter.
Og fotballaget i Porto gjør det bra for tiden. En fotballkamp på deres nye stadion Estadio do Dragao anbefales.
Er du interessert i å sykle så lei deg en sykkel og dra på sykkelveier vestover til Foz og Matosinhos.
Sykkelbåten på Douro
På tilbake turen kan du like vest for brua Ponte da Arabida ta sykkel med deg på en liten båt over elva til andre sida og sykle tilbake via Gaia.
Men for meg er det beste bare å vandre sakte rundt i byen. Nyte en kaffe eller et glass vin, øl eller portvin og en lett lunsj på en av de mange god restaurantene i byen. Nye tapasbarer og andre matsteder finner du mange av. Og det er både god mat, hyggelig stemning og billig. En god flaske vin koster ute ca 15 euro, og du får husets vin for ca 10 euro. To personer spiser godt ute for 50-60 euro – all inclusive.
Mitt første møte med Olhão (uttales oljao) var i 2006. Byen virket den gang litt sliten med mange ruiner, skitne gater, løshunder og et industrielt preg. Noen kalte den også for Algarves ”Ugly Duck”. Men vi likte byen og omgivelsene og husprisene var mye lavere enn i Spania. Kort fortalt endte det hele med at tre familier gikk sammen og kjøpte en fireroms ferieleilighet i en ny boligblokk i Avenida 16 Junho, like ved fiskerihavna i Olhão. Siden da har vi vært her både to og tre ganger hvert år, og min kone Anne og jeg bodde her i til sammen tre måneder høsten 2012.
Siden 2006 har byen hatt en meget positiv utvikling, og har i dag ca 42.000 innbyggere. Det er bygget nytt teater, det gamle hospitalet er restaurert og er blitt byens nye bibliotek, det er bygget et nytt kjøpesenter (Ria Shopping) og byen er forskjønnet med flere parker samt oppgraderte bygninger og infrastruktur. Det nye fem stjerners hotellet Real Marina med tilliggende leilighetsbygg vest i byen har også betydd mye, og har vært med på å gi byen et løft som turistby og bidratt til å bedre byens restaurant- og turisttilbud. Men byen har allikevel beholdt sitt særpreg og er ikke en typisk turistby som andre byer lengre vest på Algarve kysten. Olhão har sjel og rustikk sjarm.
For oss som “bor” her og selvsagt også for besøkende er det svært gledelig at byen fremstår som renere og mer velstelt enn tidligere. Byens grønnkledde renholdsdamer gjør en strålende jobb. Byens løse hunder er nå et sjeldnere syn og hundeskit i gatene er det nå langt mindre av. Det samme gjelder for hundeglammet om nettene.
Gammelbyen med sine marokkansk inspirerte hvite kubeformede hus med takterrasser, alle ulike og satt sammen i labyrintmønster – som en arabisk medina – har absolutt sin sjarm. Og byen blir da også kalt The Cubist Town. Araberne okkuperte Algarve (som kommer fra arabisk Al Gharb) fra det 8. århundre til det 13. århundre. Den første steinbygningen var kirka som ble bygget i 1698. Bygningenes kubistiske stil er således ikke bygget av araberne men ble på 18 og 1900 tallet bygget av lokale folk med inspirasjon og gode kontakt til Nord-Afrika, som er bare 230 km unna. Denne tilhørigheten kommer også til syne i mattradisjoner, språk og i det lokale kulturlivet. Les mer her.
Old Town Olhao
Byen Olhão (navnet betyr stort øye) er grunnlagt med basis i fiskerivirksomhet tilbake på 1600 tallet og er i dag en av Algarves største fiskerihavner. Byen har flere fiskemottak og fabrikker som blant annet produserer hermetikk basert på sardiner, tunfisk og makrell som fiskes i nærheten. Et kjente varemerke herfra er Manna. I dag har byen også betydelig og økende aktivitet knyttet til turisme.
Byens storhetstid var på begynnelsen av 1900 tallet. Da hadde byen store inntekter fra fiskerivirksomheten. Det var hele 80 hermetikkfabrikker og mange rike fabrikkeiere. I denne perioden ble det bygget mange flotte hus i Arte Nouveau stil. Mange av disse er dessverre revet eller er dårlig vedlikeholdt. Men går du rundt i gammelbyen og i hovedgata – Avenida da Republica – så ser du flere slike hus med flotte ornamenter, fargerike fliser og nydelige smijerns rekkverk på balkongene. Se historisk film her.
Olhão fikk status som by i 1808. Dette skjedde etter at 17 fiskere dro med båten Bom Sucesso (dekorert med et stort øye) over Atlanteren for å fortelle den da forviste kongen Joao den VI at Napoleons tropper var drevet ut av Portugal. For denne farefulle og heroiske ferden ble Olhão utnevnt til Village of the Resoration og ble by. Folket i Olhão var de første i Portugal som gjorde opprør mot de franske okkupantene og den 16. Juni 1808 ble de kastet ut. Denne dagen er byens offisielle ”nasjonaldag” og ga også navn til gata der vi bor. En kopi av båten Bom Sucesso ligger i dag oppankret nede ved i byens sentrum.
Byens fotball lag Olhanense som vant den nasjonale ligaen i 1924, har i de senere årene vært tilbake i eliteserien. Det har bare gått sånn passe og de rykket ned i fjor og spiller nå i andre divisjon. Blant fotballtilhengerne i området står Benfica meget sterkt og er nærmest som et ekstra ”Bylag” for Olhão.
Byens sjel er for meg knyttet til tre ting; folkene, gammelbyen og sandstrendene utenfor.
Folk i Olhão er hyggelige men det tar ofte tid å komme innpå dem. De er som mange portugiserne reserverte og litt ”stolt” tilbakeholden. Rundt fiskerihavna der vi bor er tonen tøff og det kan være livlige utover ettermiddagene med øldrikkende fiskere og skjellplukkere som har heftige diskusjoner. Men vi er aldri utrygge.
Gammelbyen med sine hvite hus og labyrintgater er alltid koselig å være i. Her kan man fort gå seg bort, men det er en del av sjarmen. Mange hus er restaurert og her bor folk og det drives butikk -og restaurantvirksomhet. Flere gode nye restauranter er åpnet de siste par årene, og ved siden av tradisjonelle portugisiske restauranter finner du gode kinesiske- og indiske restauranter, samt sushi restaurant og tapasbarer. Olhão er nå absolutt også verdt et besøk for å spise god og fersk sjømat. Jeg trives også godt på jazzbaren Cantaloupe som ligger ved mathallene ned ved havna. For i byen er det ingen disco- eller nattklubb tilbud, og jeg savner det heller ikke.
De to store mathallene med stort utvalg av fisk og grønnsaker er en fantastisk tilbud for oss matinteresserte. Og hver lørdag kommer det i tillegg en masse bønder kjørende inn med ferske og billige råvarer fra Alentejo. Ferske skjell plukkes i store mengder av lokale folk i hele Rio Formosa, og kvalitetskontrollen er etter vår erfaring god.
En viktig kvalitet med Olhão er de store sandstrendene i nasjonalparken Rio Formosa. Området her øst for Faro kalles Sotavento og ligger i le for kjølige vinder fra Atlanterhavet. Statusen som nasjonalpark gjør at strender, våtmarksområder, dyre- og fugleliv er beskyttet mot inngrep. Badebåtene går fra sentrum i Olhão og tar deg til Armona, Culatra og Farol. (se artikkelen om de tre paradisiske øyene).
Jeg liker å sykle og tar meg gjerne en sykkeltur på sykkelstien Ecovia til Fuzeta eller Tavira. Turen fra Olhão til Tavira er på 28 km. Her må du først følge hovedveien 4 km til du tar av til F.tes Santas, da kommer du etter noen hundre meter (hold til venstre) inn på sykkelstien.
Så JA jeg anbefaler et besøk til Olhão. Men du må ikke bare haste gjennom. Du må bruke noen dager i byen og området, kjenne på stemninga og senke skuldrene. Først da tror jeg du vil få en følelse av Saudade.
Lisboa – en roman om Lisboa, livet og kjærligheten
Dette er Ola Innset sin debut roman. Og etter min er det en vellykket debut. Han skriver om livet, kjærligheten, om Lisboa og om portugisisk væremåte. Hovedpersonen møter en portugisisk jente som er på interrailtur i Oslo. De forelsker seg og han bestemmer seg for å flytte etter henne til Lisboa. Boka handler mye om den norske guttens møte med en jente fra et annet land og en annen og for han ukjent kultur. Gjennom hovedpersonens observasjoner og ofte morsomme funderinger blir vi involvert i en ung gutts kjærlighetsliv, og hans syn på portugisere, portugisisk omgangsform og tenkemåte. Som roman er den en lettlest og underholdende bok som jeg koste meg med å lese. Som reise guide i Lisboa holder den absolutt mål. Men kanskje går den i litt for kjente løyper i Lisboa, i alle fall for de av oss som har vær der mange ganger selv. For lesere som ikke har vært i Lisboa før, så tenker jeg at boken absolutt må pirre reiselysten og nysgjerrigheten til dette for mange nordmenn litt ukjente landet. Skal jeg våge meg på et terningkast så blir det en svak femmer. God lesing og god reise!
I anledning av at seks tromsøværinger nylig var på tur i Porto og Dourodalen så laget vår egen quizmaster Stein en quiz konkurranse som vi alle lærte meget av og som jeg derfor gjerne deler med våre portugalvenner. Inviter venner og bekjente til mat og vin og del opp i lag slik at det blir litt sunn og artig konkurranse ut av det. Kanskje et portugisisk lag mot et norsk lag? Lykke til!
Følgende inspirasjonsinnlegg er skrevet av GU i anledning av at seks “tromsøværinger” skal på tur til Porto og Douro dalen i oktober 2013.
Douroelven, kalt Duero i Spania, er en av de mektigste elvene i Europa. Den strekker seg over 927 km gjennom den iberiske halvøy. Langs 112 km representerer den grensen mellom Spania og Portugal, og fra grensen til Porto renner den i ca 200 km gjennom Dourodalen. Elva er stor og rolig etter å ha blitt «temmet» av en rekke dammer.
Togreisen innover dalen går for å være en av verdens vakreste togreiser på grunn av landskapet utenfor togvinduene. Jernbanestasjonene, både i Porto og i dalen, er også vakkert utsmykket med håndmalte veggfliser – azulejos.
Fjellene beskytter dalen fra kjølig og fuktig vær; i nord Serra de Alvo, Serra de Padrela og Serra de Bornes. Mot vest stiger det 1400 meter høye Serra do Marão, som et pålitelig skille for tåke og fuktig vær fra Atlanteren, og til tider, et overskyet Porto.
Landsbyen Pinhao (langt oppe i dalen) sies å være svært sjarmerende.
Dourodalen står på UNESCOs verdensarvliste – Alto Douro Wine Region[1].
Anne koser seg med tapas og vin ved Douros elvebredd
Jeg er nyforelsket i Porto. Byen som har gitt navnet til sitt land, har en masse sjarm å by på og den treffer deg mitt i hjertet. Den belevne og bereiste NRK journalisten Torkjell Berulfsen har omtalt Porto som sitt favorittreisemål fordi den har en unikitet og en autensitet som få andre byer har. Han sier i et intervju at «den er en gammel by marinert i sin egen historie og kultur. Og i denne marinaden er det mye portvin». Godt sagt men byen har mye mer å by på enn portvin, og fotball.
Porto er en millionby og utkantene preges av at dette er Portugals viktigste industri- og handelsområde. Innbyggerne er stolte av byen sin og de er stolte av det de produserer; sko, klær, mat, vin og industriprodukter.
Elven Douro deler byens sentrum i to men seks store bruer gir gode forbindelser – også til fots via den fantastiske stålbroen Ponte Dom Luis 1.
Det kraftigste av jordskjelvene med episenter utenfor sørvest kysten av Portugal den 1. november i 1755 er vurdert til å ha hatt en styrke på 9,0 på Richters skala og rystelsene varte i hele 7 minutter. Det er dermed et av de kraftigste jordskjelv som vi kjenner til, world wide. Skjelvene kom på allhelgensdag og mange mennesker var samlet i kirkene. Skjelvene rammet sørlige og midtre Portugal samt i Sør-Spania. I Lisboa er det antatt at 17.000 av 20.000 bygninger kollapset eller ble ødelagt av brann og store tsunamibølger – opptil 15-20 meter høye – som skyllet opp elven Tejo og forsterket katastrofen. Det er antatt at mellom 50.000 og 90.000 av byens ca 270.000 innbyggere omkom. Følgene av skjelvet var enorme for Portugal og satte landet kraftig tilbake både økonomisk, kulturelt og som verdensmakt. I ettertid oppstod det – naturlig nok – en debatt om skjelvet var et naturlig fenomen eller skyldtes guddommelig vrede.
De store jordplatene (tektoniske plater) som forårsaket skjelvet i 1755 er den afrikanske platen som presser seg nordover og den eurasiske som presser seg vestover. I 2011 ble det registrert 2424 skjelv på fastlandet i Portugal og i tilknyttet områder, hvorav bare 16 var merkbare. Dette betegnes som moderat aktivitet. Jordskjelvaktiviteten kan følges med daglige oppdateringer på hjemmesidene til Instituto de Meteorologia, www.meteo.pt under fanen seismology.
Klikk på kart for mere info
Portugal regnes i dag ikke som et spesielt utsatt jordskjelvområde. I «earthquake hazard» sammenheng er Portugal og Norge stort sett klassifisert i samme klasse. (ref. Global Seismic Hazard Assessment Project).Den høyeste jordskjelvfaren i Europa finner vi i de sør-østlige deler, f.eks. Hellas, Italia og Romania
Men vi må akseptere at jordskjelv er noe moder jord aldri vil gjøre seg ferdig med, og at ødeleggende jordskjelv vil komme også i fremtiden – også i Portugals nærområde. Men det kan godt være at det først blir om 1000 år. Og litt betryggende kan det jo da være at nye moderne bygninger i dag er bygget for å tåle jordskjelv, inntil et vist nivå.
