Olhão – mitt byportrett

Mitt første møte med Olhão (uttales oljao) var i 2006. Byen virket den gang litt sliten med mange ruiner, skitne gater, løshunder og et industrielt preg. Noen kalte den også for Algarves ”Ugly Duck”. Men vi likte byen og omgivelsene og husprisene var mye lavere enn i Spania. Kort fortalt endte det hele med at tre familier gikk sammen og kjøpte en fireroms ferieleilighet i en ny boligblokk i Avenida 16 Junho, like ved fiskerihavna i Olhão. Siden da har vi vært her både to og tre ganger hvert år, og min kone Anne og jeg bodde her i til sammen tre måneder høsten 2012.

Siden 2006 har byen hatt en meget positiv utvikling, og har i dag ca 42.000 innbyggere. Det er bygget nytt teater, det gamle hospitalet er restaurert og er blitt byens nye bibliotek, det er bygget et nytt kjøpesenter (Ria Shopping) og byen er forskjønnet med flere parker samt oppgraderte bygninger og infrastruktur. Det nye fem stjerners hotellet Real Marina med tilliggende leilighetsbygg vest i byen har også betydd mye, og har vært med på å gi byen et løft som turistby og  bidratt til å bedre byens restaurant- og turisttilbud. Men byen har allikevel beholdt sitt særpreg og er ikke en typisk turistby som andre byer lengre vest på Algarve kysten. Olhão har sjel og rustikk sjarm.

For oss som  “bor” her og selvsagt også for besøkende er det  svært gledelig at byen fremstår som renere og mer velstelt enn tidligere. Byens grønnkledde renholdsdamer gjør en strålende jobb. Byens løse hunder er nå et sjeldnere syn og hundeskit i gatene er det nå langt mindre av. Det samme gjelder for hundeglammet om nettene.
IMG_4228 IMG_4232 IMG_4227Olhao

Gammelbyen med sine marokkansk inspirerte hvite kubeformede hus med takterrasser, alle ulike og satt sammen  i labyrintmønster – som en arabisk medina – har absolutt sin sjarm. Og byen blir da også kalt The Cubist Town. Araberne okkuperte Algarve (som kommer fra arabisk Al Gharb) fra det 8. århundre til det 13. århundre. Den første steinbygningen var kirka som ble bygget i 1698. Bygningenes kubistiske stil er således ikke bygget av araberne men ble på 18 og 1900 tallet bygget av lokale folk med inspirasjon og gode kontakt til Nord-Afrika, som er bare 230 km unna.  Denne tilhørigheten kommer også til syne i mattradisjoner, språk og i det lokale kulturlivet. Les mer her.

Old town i Olhao

Old town i Olhao

Byen Olhão (navnet betyr stort øye) er grunnlagt med basis i fiskerivirksomhet tilbake på 1600 tallet og er i dag en av Algarves største fiskerihavner. Byen har flere fiskemottak og fabrikker som blant annet produserer hermetikk basert på sardiner, tunfisk og makrell som fiskes i nærheten. Et kjente varemerke herfra er Manna.  I dag har byen også betydelig og økende aktivitet knyttet til turisme.

Byens storhetstid var på begynnelsen av 1900 tallet. Da hadde byen store inntekter fra fiskerivirksomheten. Det var hele 80 hermetikkfabrikker og mange rike fabrikkeiere. I denne perioden ble det bygget mange flotte hus i Arte Nouveau stil. Mange av disse er dessverre revet eller er dårlig vedlikeholdt. Men går du rundt i gammelbyen og i hovedgata – Avenida da Republica – så ser du flere slike hus med flotte ornamenter, fargerike fliser og nydelige smijerns rekkverk på balkongene. Se historisk film her.

Olhão fikk status som by i 1808. Dette skjedde etter at 17 fiskere dro med båten Bom Sucesso (dekorert med et stort øye) over Atlanteren for å fortelle den da forviste kongen Joao den VI at Napoleons tropper var drevet ut av Portugal. For denne farefulle og heroiske ferden ble Olhão utnevnt til Village of the Resoration og ble by. Folket i Olhão var de første i Portugal som gjorde opprør mot de franske okkupantene og den 16. Juni 1808 ble de kastet ut. Denne dagen er byens offisielle ”nasjonaldag” og ga også navn til gata der vi bor. En kopi av båten Bom Sucesso ligger i dag oppankret nede ved i byens sentrum.

Byens fotball lag Olhanense som vant den nasjonale ligaen i 1924, har i de senere årene vært tilbake i eliteserien. Det har bare gått sånn passe og de rykket ned i fjor og spiller nå i andre divisjon. Blant fotballtilhengerne i området står Benfica meget sterkt og er nærmest som et ekstra ”Bylag” for Olhão.

Byens sjel er for meg knyttet til tre ting; folkene, gammelbyen og sandstrendene utenfor.

Folk i Olhão er hyggelige men det tar ofte tid å komme innpå dem. De er som mange portugiserne reserverte og litt ”stolt” tilbakeholden. Rundt fiskerihavna der vi bor er tonen tøff og det kan være livlige utover ettermiddagene med øldrikkende fiskere og skjellplukkere som har heftige diskusjoner. Men vi er aldri utrygge.

Gammelbyen med sine hvite hus og labyrintgater er alltid koselig å være i. Her kan man fort gå seg bort, men det er en del av sjarmen. Mange hus er restaurert og her bor folk og det drives butikk -og restaurantvirksomhet.  Flere gode nye restauranter er åpnet de siste par årene, og ved siden av tradisjonelle portugisiske restauranter finner du gode kinesiske- og indiske restauranter, samt sushi restaurant og tapasbarer. Olhão er nå absolutt også verdt et besøk for å spise god og fersk sjømat. Jeg trives også godt på jazzbaren Cantaloupe som ligger ved mathallene ned ved havna.  For i byen er det ingen disco- eller nattklubb tilbud, og jeg savner det heller ikke.

De to store mathallene med stort utvalg av fisk og grønnsaker er en fantastisk tilbud for oss matinteresserte. Og hver lørdag kommer det i tillegg en masse bønder kjørende inn med ferske og billige råvarer fra Alentejo. Ferske skjell plukkes i store mengder av lokale folk i hele Rio Formosa, og kvalitetskontrollen er etter vår erfaring god.

En viktig kvalitet med Olhão er de store sandstrendene i nasjonalparken Rio Formosa. Området her øst for Faro kalles Sotavento og ligger i le for kjølige vinder fra Atlanterhavet. Statusen som nasjonalpark gjør at strender, våtmarksområder, dyre- og fugleliv er beskyttet mot inngrep. Badebåtene går fra sentrum i Olhão og tar deg til Armona, Culatra og Farol. (se artikkelen om de tre paradisiske øyene).

Jeg liker å sykle og tar meg gjerne en sykkeltur på sykkelstien Ecovia til Fuzeta eller Tavira. Turen fra Olhão til Tavira er på 28 km. Her må du først følge hovedveien 4 km til du tar av til F.tes Santas, da kommer du etter noen hundre meter (hold til venstre) inn på sykkelstien.

Så JA jeg anbefaler et besøk til Olhão. Men du må ikke bare haste gjennom. Du må bruke noen dager i byen og området, kjenne på stemninga og senke skuldrene. Først da tror jeg du vil få en følelse av Saudade.

 

I’ll make them an offer they can’t refuse

Deltakerne på historisk sykkeltur

Romerriket omfattet også Portugal og Algarve – fra ca år 150 f.kr – og varte i 400 år. Dette medførte en omfattende og tildels varig  romanisering av regionen mht. språk, mat, vin og infrastruktur mm.  Men det er ikke så mange ruiner og minnesmerker å se fra denne tiden som andre steder i Sør-Europa. Her om dagen ble jeg med på en historisk sykkeltur arrangert av  det lokale museet, med start i Moncarapacho. En riktig hyggelig gjeng med unge historieinteresserte portugisere, en eldre tysker og meg. Turen ble ledet av en historiker som ville vise oss rester av de mange brolagte veisystemer som romerne anla i området. Mye av disse veiene er ødelagte og lokalbefolkninga har opp gjennom århundrene  brukt steinene til å bygge hus og gjerder med. Men vi fant flere rester av slike veier og kunne der se dype slitasje spor i brosteinene etter de jernbeslåtte romerske vognhjulene.

På mitt spørsmål om hvorfor det er så få borger og krigsminnesmerker fra romertiden i området så svarte historikeren at romerne – etter at nasjonalhelten Viriatus var nedkjempet i 139 f.kr – overtok byene i Algarve på fredelig måte, med noen unntak. Når de kom med for eksempel 5000 romerske soldater til en by, så sendte de først inn en budbringer i full krigs mundur. Han ga byen «an offer they could not refuse» – vil de overgi seg frivillig eller ville de utfordre til kamp. De valgte da som regel det første. Og senere var det stort sett fredelig og ikke behov for å bygge borger mm.

For de som har sett Gudfaren filmene så kjenner de igjen denne forhandlingsteknikken. Don Vito Corleone  – Marlon Brando – sier det samme i det som er den mest siterte replikken fra filmen;  “I’ll make him an offer he can’t refuse.”
Så her har noen av italienerne tatt godt vare på en forhandlingsteknikk med solide historiske røtter. Og den er helt sikkert i bruk ennå!
.

Sykkelvei langs Algarve kysten

Ecovia er en fantastisk sykkelvei som går langs Algarvekysten helt fra spanskegrensen i øst og til europas vestligste punkt Sagres. Den er 214 km lang og går delvis på egne opparbeidede sykkelveier nede i våtmarksområdene, i nasjonalparken Rio Formosa og delvis på offentlig vei. Den er stort sett sammenhengende og bra merket. Men noen steder har man ikke blitt enig med grunneierne og da må man være våken og løsningsorientert. Vi har måttet bruke jernbanelinja samt et par små jernbanebruer mellom Olhão og Fuzeta. Ikke alle i familien synes det er like spennende. Men det tror jeg mest kommer av at vi ikke er vant til tog i Tromsø. 🙂

Sykkelruten anbefales på det varmeste-  men ikke når det er som varmest. Kan tas i etapper og man kan sykle en vei og ta toget tilbake til der man eventuelt bor. Vi sykler ofte fra Olhão til Tavira som er 28 km, spiser lunsj der og tar toget hjem. Se hjemmesiden for kart og mere informasjon – på portugisisk – bruk google translatehttp://www.ecoviasalgarve.org/

 

Produksjon av salt på Algarve kysten

Sjøsalt lages fortsatt på gammelmåten på Algarvekysten. Her fra et anlegg i nærheten av Fuzeta hvor de høster inn salt etter at vannet er dampet ut ved hjelp av solvarmen. Disse bassengene kalles salinas og består av et sinnrikt system med bassenger, pumper, kanaler og små damluker. Sjøvann fylles inn ved høyvann og slippes så videre inn i bassenger hvor solen sørger for at vannet stadig oppnår en økt saltholdighet, frem til det kan høstes inn med gravemaskiner og lastebiler.

Kanskje dette saltet blir sendt til Norge for å lage saltfisk som senere kan bli til klippfisk, og som så eksporteres til Portugal?