Følgende inspirasjonsinnlegg er skrevet av GU i anledning av at seks “tromsøværinger” skal på tur til Porto og Douro dalen i oktober 2013.

Douroelven, kalt Duero i Spania, er en av de mektigste elvene i Europa. Den strekker seg over 927 km gjennom den iberiske halvøy. Langs 112 km representerer den grensen mellom Spania og Portugal, og fra grensen til Porto renner den i ca 200 km gjennom Dourodalen.  Elva er stor og rolig etter å ha blitt «temmet» av en rekke dammer.

Togreisen innover dalen går for å være en av verdens vakreste togreiser på grunn av landskapet utenfor togvinduene.  Jernbanestasjonene, både i Porto og i dalen, er også vakkert utsmykket med håndmalte veggfliser – azulejos.

Fjellene beskytter dalen fra kjølig og fuktig vær; i nord Serra de Alvo, Serra de Padrela og Serra de Bornes. Mot vest stiger det 1400 meter høye Serra do Marão, som et pålitelig skille for tåke og fuktig vær fra Atlanteren, og til tider, et overskyet Porto.

Landsbyen Pinhao (langt oppe i dalen) sies å være svært sjarmerende.

Dourodalen står på UNESCOs verdensarvliste – Alto Douro Wine Region[1].

Vin
I likhet med Spania, kan Portugals vinhistorie føres tilbake til fønikerne som etablerte seg i den sydlige delen av landet ca 600 år f. kr.  219 f. kr. invaderte romerne landet og etablerte vindyrking så langt nord som i Dourodalen.

Som i de øvrige europeiske land har spesielle vinområder i Portugal opp gjennom tidene skilt seg ut som spesielt velegnet til produksjon av kvalitetsvin. For å unngå svindel har også vinloven i Portugal på et tidlig tidspunkt definert og avgrenset enkelte hovedområder.  Douro var således et av de første distrikter i Europa som ble tildelt en egen appellasjon – for å sikre portvinenes autentisitet.

Ca 40 000 hektar av Dourodalen er beplantet som vinmarker. Omtrent halvparten av det dyrkede arealet er lokalisert i skråninger med en stigning på mer enn 30 prosent. I en tid da menneskelig innblanding ofte er forbundet med ødeleggelse av naturen, skal vi her få oppleve et sted hvor denne innblandingen har gitt et ganske annet resultat.  Mangelen på jord har gjort det nødvendig å skape et landskap som kan bære frukter.  Det mest dominerende kjennetegnet på landskapet er derfor kultiverte terrasser og tusenvis av vinstokker på rekke og rad, til tider i flere hundre meters høyde. Gjennom århundrer har radene som består av utallige lag skifter ispedd litt granitt blitt etablert, med ulike teknikker.

I Douro-regionen er det totalt 3300 vingårder (Quintas). 80 prosent eier mindre enn 0,5 hektar.

Man finner berømte portvinshus som Taylors, Warre og mange andre i de bratte, terrasserte åssidene.  Dalen er mest kjent for portviner (kategorier Ruby, Vintage og Tawny), men også vanlige viner herfra blir mer og mer kjent.  I flg Salvesen i A-magasinet 20.09.13 er Casa Ferreirinha Vinha Grande 2009 (Bestillingsutvalget nr. 9928901) et av polets beste rødvinskjøp.  Noe å tenke på når vi kommer hjem ?

Området er delt inn i følgende tre regioner: Baixo Corgo, Cima Corgo og helt øverst i elveløpet, Douro Superior.  Corgo er navnet på en av bielvene.

• Baixo Corgoer området nedenfor Corgo (ca 14 000 hektar vinmarker).
• Cima Corgoligger ovenfor elva Corgo, og er vel kjent for mange portvinsnavn og billedskjønne Quintas (ca 17 000 hektar).
• Douro Superior ligger lengst oppstrøms og strekker seg til grensen mot Spania (ca 9 000 hektar).

I tillegg til vindruer dyrkes også mandel-, oliven-, sitrus- og fikentrær.

Vakkert – ubeskrivelig – overraskende – spektakulært…..

I flg oppslag på nettet kan vi glede oss ikke bare til vin, men også til en fantastisk vakker dal.  «Dalen er overraskende godt ivaretatt med historiske landsbyer, et fjell-landskap som tar pusten fra deg og mennesker som er så imøtekommende at du aldri har lyst til å dra».  Denne og andre svært maleriske beskrivelser florerer nær sagt på nettet.

(Stjålet fra:  vinofil.no, Villas worldwide, VG, BKWine, Portugal.dk, Lonely Planet, Unesco, A-magasinet)