Bokanmeldelse: Sjøfareren av Erika Fatland

Den bereiste forfatteren Erika Fatland har skrevet ny bok, Sjøfareren – En reise gjennom Portugals tapte imperium. (Kagge Forlag 2024). Boken beskriver i fortid og nåtid en reise langs rutene som de store portugisiske oppdagerne gjorde på 1400 og 1500 tallet. Det er en fortelling om eventyrlyst, mot og grusomheter. De gamle portugisiske koloniene er ifølge Fatland forbundet historisk med skipsruter, språk, kultur, byggverk og felles herskere – «De tidligere koloniene er som en hemmelig sammensvergelse.»

Seilasene, krigene og erobringene var mange og imponerende. Nye sjøruter ble utforsket og nytt land ble oppdaget og kolonisert. Da Vasco da Gama fant sjøveien til India i 1498 var dette starten på omfattende erobringer og handelsvirksomhet. Det samme skjedde vestover etter at Pedro Cabral  «oppdaget» Brasil i år 1500.

Portugal hadde en sentral rolle i slavehandelen. Fra 1514 til 1867 ble det sendt TOLV millioner slaver over Atlanterhavet. Portugal sto for halvpartene av denne slavehandelen. Tre av ti slaver døde under reisen og gjennomsnittlig levetid etter ankomst til plantasjene i Amerika var syv-åtte år. Det er en grusom side av Portugals historie.

1500 tallet var portugisernes store århundre. De hadde da monopol på all handel mellom Europa og Asia. Skipene seilte fra Asia til Lisboa fullastet med pepper, nellik, muskat, kanel mm. Og over Atlanterhavet seilte skipene mot vest med fastlenkede slaver, og med gull, sølv og edelsteiner den andre veien. De hadde en stor og innbringende handelsvirksomhet og hadde besatt flere områder i Afrika og Asia.

Brasil ble også viktig for portugiserne. Det store landet med regnskogen i Amazonas og tømmeret herfra ble etterhvert en viktig del av Portugals økonomi. På 1600 tallet kom det som Fatland omtaler som verdenshistoriens første og lengste gullrush. Fire hundre tusen portugisere, 20 % av datidens befolkning i Portugal, dro på gulljakt til Brasil!!

Boken er en vandring mellom fortid og nåtid. Fatland greier med dette grepet å få frem historien og status for landene i dag på en levende og interessant måte. Vi er innom alle de gamle koloniene så som Kapp Verde, Guinea-Bissau, Angola og Mosambik i Afrika, Goa og Macao i Asia og Brasil. Portugal oppga sine siste kolonier i 1975 etter lokale og nasjonale opprør.

Jeg anbefaler boken til alle og spesielt til de som har et forhold til Portugal fra før. De 700 sidene er godt skrevet og gir masse ny og interessant kunnskap, selv om det blir mye å holde rede på etter hvert. Fatland har gjort et imponerende stykke arbeid både mht til studier av historiske kilder og gjennom alle de levende intervjuene med et stort knippe av fargerike personer.

Jeg er meget spent på hvordan denne boken blir mottatt og debattert i Portugal.

Historien om hospitalskipet Gil Eannes – The Angel of the sea

Gil Eannes på sin faste havneplass i Viana do Costelo

Det store torskefisket ved the Grand Banks of Newfoundland og ved Canada var i over 400 år et rikt fiske helt til det kollapset etter et stort overfiske over flere år. Fisket ble stoppet i 1992/93.

De store torskebestandene i området var kjent helt fra 1500 tallet. I 1472 erklærte sjøfareren Gaspar Corte-Real området Terra Nova for å tilhøre The King of Portugal. Området ble kalt Bacalaos – The land of the codfish. De første fiskefartøyene kom fra Frankrike og Portugal. Senere fulgt fartøyer fra Spania og England.

Portugiserne hadde en stor fiskerivirksomhet her. Og i mange år var dette en helt sentral del av den portugisiske økonomien. Fisket foregikk først med seilskip, The White Fleet, men senere tok fisket seg kraftig opp med motorbåter. Fisket var tidlig et linefiske med bruk av små en manns båter, såkalte doryer. Det var et tøft liv for modige fiskere. Fisket foregikk i perioden mai til oktober og da flåten dro ut fra portugisiske havner var det store sermonier, tårevåte avskjeder og velsignelser fra kirka. 

Dette livet oppe i nord var ikke for hvem som helst. De små en-manns doryene som ble benyttet var utsatt og mange fiskere omkom. Australieren Alan Villiers har i en bok beskrevet dette livet som følger:

A tough life, you say?…A dog’s life, that’s what it is! My God, there is no harder life upon the sea! All fishing is tough, but that’s the toughest, hardest way to make a living that I know. Those fellows will be lucky to be back home six months from now. Aye, and some of ’em won’t be coming. I warn you, shipmates, things are tough all over Europe now, but don’t ever ship in one of them! Those Portuguese use one-man dories. Keep out of them!

Tøft fiske i små doryer.

Det var med bakgrunn i viktigheten av fiskeriene og de tøffe forholdene for fiskerne som førte til at portugiserne så nødvendigheten av å forbedre tilbudet for fiskerne ved Grand Banks. I sesongen kunne opptil 75 portugisiske fartøy med til sammen 5700 fiskere og annet mannskap delta i fisket.

I 1916 konfiskerte Portugal flere tyske skip. Et av disse ble ombygd til et hospitalskip mm og gitt navnet Gil Eannes – oppkalt etter en av de mange portugisiske sjøfarts heltene. Skipet ble fra 1927 også delvis benyttet som hospitalskip i fiskesesongen ved Grand Banks. Dette fortsatte til i 1956 da skipet ble levert til opphugging.

Men portugiserne hadde da lagt nye planer. De ville bygge et spesial designet skip som skulle overta og ha en utvidet støtterolle for fiskerne og mannskapet på båtene. Bygginga av det nye skipet startet i 1952 ved skipsverftet Estaleiros Navais i Viana do Castelo. Dette skipet skulle ikke bare være et hospitalskip, men også fungere som flaggskip, isbryter, taubåt og serviceskip for fiskeflåten. Servicen omfattet leveranse av vann, drivstoff, redskaper, reservedeler og agn til fiskeflåten. Det var også tilbud om offentlige service tjenester samt mekanisk service og post- og teletjenester. Det var til og med gjort plass til et eget kapell ombord med medfølgende prest.

Skipet ble nærmere 100 meter langt og hadde et laste deplasement på 4.854 tonn. Det var et mannskap på 72 og det var gjort klart en kapasitet på 74 sykesenger. Det var et fullverdig hospital ombord bemannet med leger, tannlege og sykepleier for å kunne utføre nødvendige operasjoner og behandling.

Skipet ble ferdigstilt i 1955 og ble i mai døpt under stor festivitas og religiøse seremonier i Lisboa senere samme år. Skipet seilte umiddelbart nordover til Grand Banks hvor det ble tatt imot med stor jubel. 

For fiskerne ga dette trygghet og de følte at de ble satt pris på av den portugisiske stat, som da var ledet av statsminister Salazar. 

 Skipet var unikt og portugiserne var stolte over at de hadde fått bygget skipet i Portugal med portugisisk ekspertise og teknologi. Det ble av mange sett på som et nasjonalt ikon og befestet Portugals posisjon som en sjøfarts- og fiskerinasjon.

Fra skipets loggbok ser vi at det i sesongen 1965 ble behandlet 1.093 pasienter, hvorav 95 var innlagt. Det ble gitt 1807 injeksjoner, sannsynligvis mest antibiotika. Det ble trukket 520 tenner og gjort 120 tannfyllinger. Og det ble utført til sammen 44 kirurgiske inngrep. Dette viser hvor viktig skipet var for fiskerne og aktiviteten i området.

Komplett sykehus med opptil 72 sengeplasser
Operasjonssal

Skipet hadde sin siste tur til Grand Banks i 1973. Store trålere hadde tatt over fisket og behovet for et eget flagg- og hospitalskip var ikke lengre til stede i samme grad som før.

Skipet ble utenom fiskeri sesongen benyttet til andre oppdrag rundt om i verden. Skipet var i 1979 og 1982 også innom Ålesund hvor det det hentet to store lass med klippfisk.

Skipet ble tatt ut av drift i 1984 og ankret opp i Lisboa. Der lå det for forfall frem til 1997 da en stiftelse ble opprettet og reddet skipet fra opphugging. Skipet ble restaurert ved det samme verftet som bygget det i Viana do Costelo. Skipet ble etter restaurering ankret opp i Viana do Costelo hvor det senere har fungert som museum studenthotell og utstillings lokale.

Er du i området så anbefales det et besøk. Jeg ble imponert og tenkte at her hadde portugiserne vært dyktige og forutseende. Jeg vet ikke om noe andre land som bygget et tilsvarende hospitalskip for sivile formål. 

Porto update mars 2015

Porto er som er en by jeg trives i. Og det er det flere og flere som gjør. Avisen The Guardian kåret nylig Porto til en av de 10 mest attraktive ”alternative city breaks in Europa”. De skriver at det er mye mer å gjøre her enn å sitte på bar og sippe portvin. Selv om det jo heller ikke er å forakte. Byen har masse sjarm og kreativitet å by på i en atmosfære av gammel konservativ image. Porto er jo en av Europas eldste byer. Her skjer mye både kulturelt, arkitektonisk og næringsmessig.

I gammelbyen Ribeira, Baixa og Cordoaria, på nordsiden av Douroelven, er det i dag stor aktivitet og det virker som den økonomiske optimismen er tilbake.

Flere av de gamle husene restaureres og selges både til portugisere og utlendinger. Spesielt er små leiligheter med ett soverom (T1) populære. Kvadratmeterprisen for en 50-60 m2 nyrestaurerte leiligheter ligger på pluss/minus 2000 euro.

På sørsiden av Douroelven finner vi Vila Nova de Gaia. Her holder portvinshusene til og de innbyr til omvisninger i portvinslagrene og smaksprøver. Her er også flere gode restauranter og en hyggelig promenade langs elva. Fra gammelbyen Ribeira til Gaia kan du spasere over broen Ponte Louis I. Turen tar ca 15-20 minutter.

Kulturhuset Casa da Musica lengre opp i byen byr på en spektakulær arkitektur og er tegnet av den kjente nederlandske arkitekten Rem Koolhaas. Her er det nesten daglig konserter.
Og fotballaget i Porto gjør det bra for tiden. En fotballkamp på deres nye stadion Estadio do Dragao anbefales.

Er du interessert i å sykle så lei deg en sykkel og dra på sykkelveier vestover til Foz og Matosinhos.

Sykkelbåten på Douro

Sykkelbåten på Douro

På tilbake turen kan du like vest for brua Ponte da Arabida ta sykkel med deg på en liten båt over elva til andre sida og sykle tilbake via Gaia.

Men for meg er det beste bare å vandre sakte rundt i byen. Nyte en kaffe eller et glass  vin, øl eller portvin og en lett lunsj på en av de mange god restaurantene i byen. Nye tapasbarer og andre matsteder finner du mange av. Og det er både god mat, hyggelig stemning og billig. En god flaske vin koster ute ca 15 euro, og du får husets vin for ca 10 euro. To personer spiser godt ute for 50-60 euro – all inclusive.

Tre gode restauranttips er Restaurante Reitoria (tapas nede og restaurant oppe), Caldeireiros og Restaurante O Cacola. Jeg har spist på alle flere ganger og har vært svært fornøyd. Men det er mange gode å velge mellom. Bruk Tripadvisor!

Olhão – mitt byportrett

Mitt første møte med Olhão (uttales oljao) var i 2006. Byen virket den gang litt sliten med mange ruiner, skitne gater, løshunder og et industrielt preg. Noen kalte den også for Algarves ”Ugly Duck”. Men vi likte byen og omgivelsene og husprisene var mye lavere enn i Spania. Kort fortalt endte det hele med at tre familier gikk sammen og kjøpte en fireroms ferieleilighet i en ny boligblokk i Avenida 16 Junho, like ved fiskerihavna i Olhão. Siden da har vi vært her både to og tre ganger hvert år, og min kone Anne og jeg bodde her i til sammen tre måneder høsten 2012.

Siden 2006 har byen hatt en meget positiv utvikling, og har i dag ca 42.000 innbyggere. Det er bygget nytt teater, det gamle hospitalet er restaurert og er blitt byens nye bibliotek, det er bygget et nytt kjøpesenter (Ria Shopping) og byen er forskjønnet med flere parker samt oppgraderte bygninger og infrastruktur. Det nye fem stjerners hotellet Real Marina med tilliggende leilighetsbygg vest i byen har også betydd mye, og har vært med på å gi byen et løft som turistby og  bidratt til å bedre byens restaurant- og turisttilbud. Men byen har allikevel beholdt sitt særpreg og er ikke en typisk turistby som andre byer lengre vest på Algarve kysten. Olhão har sjel og rustikk sjarm.

For oss som  “bor” her og selvsagt også for besøkende er det  svært gledelig at byen fremstår som renere og mer velstelt enn tidligere. Byens grønnkledde renholdsdamer gjør en strålende jobb. Byens løse hunder er nå et sjeldnere syn og hundeskit i gatene er det nå langt mindre av. Det samme gjelder for hundeglammet om nettene.
IMG_4232 Olhao

Gammelbyen med sine marokkansk inspirerte hvite kubeformede hus med takterrasser, alle ulike og satt sammen  i labyrintmønster – som en arabisk medina – har absolutt sin sjarm. Og byen blir da også kalt The Cubist Town. Araberne okkuperte Algarve (som kommer fra arabisk Al Gharb) fra det 8. århundre til det 13. århundre. Den første steinbygningen var kirka som ble bygget i 1698. Bygningenes kubistiske stil er således ikke bygget av araberne men ble på 18 og 1900 tallet bygget av lokale folk med inspirasjon og gode kontakt til Nord-Afrika, som er bare 230 km unna.  Denne tilhørigheten kommer også til syne i mattradisjoner, språk og i det lokale kulturlivet. Les mer her.

Old Town Olhao

Byen Olhão (navnet betyr stort øye) er grunnlagt med basis i fiskerivirksomhet tilbake på 1600 tallet og er i dag en av Algarves største fiskerihavner. Byen har flere fiskemottak og fabrikker som blant annet produserer hermetikk basert på sardiner, tunfisk og makrell som fiskes i nærheten. Et kjente varemerke herfra er Manna.  I dag har byen også betydelig og økende aktivitet knyttet til turisme.

Byens storhetstid var på begynnelsen av 1900 tallet. Da hadde byen store inntekter fra fiskerivirksomheten. Det var hele 80 hermetikkfabrikker og mange rike fabrikkeiere. I denne perioden ble det bygget mange flotte hus i Arte Nouveau stil. Mange av disse er dessverre revet eller er dårlig vedlikeholdt. Men går du rundt i gammelbyen og i hovedgata – Avenida da Republica – så ser du flere slike hus med flotte ornamenter, fargerike fliser og nydelige smijerns rekkverk på balkongene. Se historisk film her.

Olhão fikk status som by i 1808. Dette skjedde etter at 17 fiskere dro med båten Bom Sucesso (dekorert med et stort øye) over Atlanteren for å fortelle den da forviste kongen Joao den VI at Napoleons tropper var drevet ut av Portugal. For denne farefulle og heroiske ferden ble Olhão utnevnt til Village of the Resoration og ble by. Folket i Olhão var de første i Portugal som gjorde opprør mot de franske okkupantene og den 16. Juni 1808 ble de kastet ut. Denne dagen er byens offisielle ”nasjonaldag” og ga også navn til gata der vi bor. En kopi av båten Bom Sucesso ligger i dag oppankret nede ved i byens sentrum.

Byens fotball lag Olhanense som vant den nasjonale ligaen i 1924, har i de senere årene vært tilbake i eliteserien. Det har bare gått sånn passe og de rykket ned i fjor og spiller nå i andre divisjon. Blant fotballtilhengerne i området står Benfica meget sterkt og er nærmest som et ekstra ”Bylag” for Olhão.

Byens sjel er for meg knyttet til tre ting; folkene, gammelbyen og sandstrendene utenfor.

Folk i Olhão er hyggelige men det tar ofte tid å komme innpå dem. De er som mange portugiserne reserverte og litt ”stolt” tilbakeholden. Rundt fiskerihavna der vi bor er tonen tøff og det kan være livlige utover ettermiddagene med øldrikkende fiskere og skjellplukkere som har heftige diskusjoner. Men vi er aldri utrygge.

Gammelbyen med sine hvite hus og labyrintgater er alltid koselig å være i. Her kan man fort gå seg bort, men det er en del av sjarmen. Mange hus er restaurert og her bor folk og det drives butikk -og restaurantvirksomhet.  Flere gode nye restauranter er åpnet de siste par årene, og ved siden av tradisjonelle portugisiske restauranter finner du gode kinesiske- og indiske restauranter, samt sushi restaurant og tapasbarer. Olhão er nå absolutt også verdt et besøk for å spise god og fersk sjømat. Jeg trives også godt på jazzbaren Cantaloupe som ligger ved mathallene ned ved havna.  For i byen er det ingen disco- eller nattklubb tilbud, og jeg savner det heller ikke.

De to store mathallene med stort utvalg av fisk og grønnsaker er en fantastisk tilbud for oss matinteresserte. Og hver lørdag kommer det i tillegg en masse bønder kjørende inn med ferske og billige råvarer fra Alentejo. Ferske skjell plukkes i store mengder av lokale folk i hele Rio Formosa, og kvalitetskontrollen er etter vår erfaring god.

En viktig kvalitet med Olhão er de store sandstrendene i nasjonalparken Rio Formosa. Området her øst for Faro kalles Sotavento og ligger i le for kjølige vinder fra Atlanterhavet. Statusen som nasjonalpark gjør at strender, våtmarksområder, dyre- og fugleliv er beskyttet mot inngrep. Badebåtene går fra sentrum i Olhão og tar deg til Armona, Culatra og Farol. (se artikkelen om de tre paradisiske øyene).

Jeg liker å sykle og tar meg gjerne en sykkeltur på sykkelstien Ecovia til Fuzeta eller Tavira. Turen fra Olhão til Tavira er på 28 km. Her må du først følge hovedveien 4 km til du tar av til F.tes Santas, da kommer du etter noen hundre meter (hold til venstre) inn på sykkelstien.

Så JA jeg anbefaler et besøk til Olhão. Men du må ikke bare haste gjennom. Du må bruke noen dager i byen og området, kjenne på stemninga og senke skuldrene. Først da tror jeg du vil få en følelse av Saudade.

Portugal News

Her er litt fakta om Portugal pr august 2014.

Attraktive Portugal:

–       Akvariumet i Lisboa, Oceanarium er av Tripadvisor kåret til det nest beste i verden
–       Lisboa er tidligere kåret av Tripadvisors brukere til den byen i verden som gir tredje mest verdi for pengene og er kåret til topp tre med hensyn til hjelpsomme innbyggere
–       Alentejo er av leserne til USA Today i år kåret til den beste vin regionen å besøke   (Trip back in time, the food is rustic and authentic, unique wines)
–       I en tidligere avstemming i år i samme avis er Portugal kåret til det beste landet å  besøke i Europa

Demografi:

–       Skillsmisseraten er på 70 %, nest høyst i Europa
–       Fødselsraten i 2013 er lavest i Europa ,7,9 pr 1000 innbygger. Gj.sn. i EU er 10.
–       Mange ungdommer flytter fra landet. Kommer de tilbake? Store regionale forskjeller
–       Befolkningen eldes. Andelen eldre økes og pensjonene er lave.
–       Samlet folketall i landet falt i 2013, og er nå ca 10,42 mill mennesker

Været:

–       Våteste juli måned i 2014 siden årtusenskiftet
–       Tredje kaldeste juli siden årtusen skiftet
–       Algarve sies å ha det mest California lignende været i Europa; varme og tørre somre og konsentrerte regnperioder om vinteren

Økonomi:

–       Statsfinansene er i bedring. Men statsgjelda er fortsatt høy og investeringene faller
–       Handelsbalansen er skjev og det ser ut til å forverre seg utover i 2014
–       Noen banker sliter ennå. Hva er egentlig verdien på eiendeler og  utestående fordringer?  Siste er problemene i Banco Espirito Santo som kom overraskende på  mange. Her vil sikkert dukke opp flere lik i skapne!?
–       Arbeidsledigheten er fortsatt høy, 14,1 %
–       Næringslivet sliter og mange mindre butikker og restauranter er slått konkurs

Tre små paradisiske øyer

Strandliv på Armona

Søker du stillhet og ro? Bilfri sone? Lengter du etter en lang hvit sandstrand med rent blått hav nesten helt for deg selv? Dette kan du finne selv mitt i høy sesongen i nasjonal reservatet Ria Formosa. Det strekker seg fra Faro i vest til spanskegrensen i øst.  Er du i Olhão så kan du fra havneterminalen i sentrum ta badebåter ut til stedene Armona, Culatra og Farol. Alle sjarmerende steder, men med forskjellig preg.

Armona er nærmest og båtturen hit tar ca 15 minutter. Stedet ligger på sandøya Ilha de Armona. Stedet særpreges med mange velstelte fritidshus, et par tre små butikker samt noen få kafeer og restauranter. De fleste har åpent kun i sommer sesongen. Anbefaler restaurant Tolhinas for nydelig fersk sjømat. Du kan enten benytte strendene på begge sider av kaianlegget du kommer til eller du kan velge gå over til andre siden, ca 20 minutters spasertur. Her finner du lange strender med få folk. Et par strandkafeer er åpne i sesongen.

Båtturen til Culatra er samme båten som går til Farol. Hvis båten går til Culatra først så tar turen ca 30 minutter. Culatra er et aktivt lite samfunn bestående av små enkle hus og her fins skole, barnehage, et par butikker og fire restauranter. De som bor her lever av fiskerier og det er et yrende liv i havna av fiskere som reparerer utstyr og gjør klart til nye turer. Du kan også her gå over til andre siden av øya, Ilha de Culatra. Turen tar ca 15 minutter. Når du kommer til andre siden kan du også fortsette langs stranda til Farol, og da må du beregne ca 45 minutter i tillegg.  Dette er en nydelig tur og kjøper du med deg en liten lunsj ( det er ingen kafeer på veien) så kan du stoppe underveis og nyte strandlivet med meget god plass, og du trenger ikke badebukse.

På badebåten

På badebåten

Båtturen til Farol – som på portugisisk betyr fyrtårn – tar ca 40 minutter hvis båten går direkte. Farol særpreges av mange sjarmerende feriehus og har et mer utbygd og hipt strandtilbud enn de andre to stedene. En spasertur på ca 10 minutter tar deg til andre siden av øya hvor du finner du en sjarmerende strandbar – som anbefales. Her selges ved siden av drikkevarer små enkle og  gode matretter. Om sommeren kan du også bestille massasje time her. Restauranten  A-do-Joao kan også anbefales for fersk og velsmakende sjømat. Er det sesong for skjell så prøv det!

Dersom du ikke rekker badebåten tilbake – eller at du ikke kommer med fordi den er full – så kan du leie taxi båt. Da kan du også få med deg solnedgangen og spise middag før du drar tilbake. Fra Farol koster taxibåten 35 euro for inntil fem personer.  Du kan også ta båt fra Faro til Farol og hotellet Real Marina i Olhão har eget båt tilbud. Om sommeren går badebåtene fra Olhão ca en gang pr time.

Det fins også muligheter for å leie fritidshus på alle disse øyene.

Portugal quiz

I anledning av at seks tromsøværinger nylig var på tur i Porto og Dourodalen så laget vår egen quizmaster Stein en quiz konkurranse som vi alle lærte meget av og som jeg derfor gjerne deler med våre portugalvenner. Inviter venner og bekjente til mat og vin og del opp i  lag slik at det blir litt sunn og artig konkurranse ut av det. Kanskje et portugisisk lag mot et norsk lag? Lykke til!

Continue reading

Krisen i Portugal – lys i tunellen?

Den økonomiske krisen i Portugal merkes for stadig flere. Ledigheten øker og er nå oppe i 16 %, og ungdomsledigheten (under 25 år) er på 25 %. Køene foran nødhjelps stasjonene øker, stadig flere greier ikke å betale for sine forpliktelser, bedrifter går konkurs og bygge- og infrastruktur prosjekter stopper opp. Flere offentlig eide selskap som flyselskapet TAP og energiselskapet EDP skal privatiseres. Statsbudsjettet for 2013 strammer fortsatt kraftig inn og skatter og avgifter økes. BNP er prognostisert til å bli minus 3 % i 2012 og minus 1% i 2013. Dette mener mange eksperter er alt for optimistisk.

Den vanskelige balansegangen mellom å kutte kostnader og samtidig stimulere økonomisk utvikling er ikke lett. Mange portugisere (og andre europeere) mener man nå har strammet for mye inn og at det er umulig å få til vekst i økonomien med de rammebetingelser som nå gjelder. Det er stadige streiker mot kutt i lønninger, pensjoner, privatiseringer og forverring av arbeidsvilkårene. Men Portugal må også forholde seg til at de etter å ha mottatt krisehjelp, delvis er i lomma på «Troikaen», EU, IMF og EBU.Statsministeren i Portugal Pedro Passos Coelho (Social Democratic Party – PSD) sa i en tale tidligere i høst at han trodde de økonomiske nedgangstider i landet kommer til å snu i 3. kvartal 2013. Det er det ingen av de portugiserne jeg snakker med som tror på! Continue reading

I’ll make them an offer they can’t refuse

Deltakerne på historisk sykkeltur

Romerriket omfattet også Portugal og Algarve – fra ca år 150 f.kr – og varte i 400 år. Dette medførte en omfattende og tildels varig  romanisering av regionen mht. språk, mat, vin og infrastruktur mm.  Men det er ikke så mange ruiner og minnesmerker å se fra denne tiden som andre steder i Sør-Europa. Her om dagen ble jeg med på en historisk sykkeltur arrangert av  det lokale museet, med start i Moncarapacho. En riktig hyggelig gjeng med unge historieinteresserte portugisere, en eldre tysker og meg. Turen ble ledet av en historiker som ville vise oss rester av de mange brolagte veisystemer som romerne anla i området. Mye av disse veiene er ødelagte og lokalbefolkninga har opp gjennom århundrene  brukt steinene til å bygge hus og gjerder med. Men vi fant flere rester av slike veier og kunne der se dype slitasje spor i brosteinene etter de jernbeslåtte romerske vognhjulene.

På mitt spørsmål om hvorfor det er så få borger og krigsminnesmerker fra romertiden i området så svarte historikeren at romerne – etter at nasjonalhelten Viriatus var nedkjempet i 139 f.kr – overtok byene i Algarve på fredelig måte, med noen unntak. Når de kom med for eksempel 5000 romerske soldater til en by, så sendte de først inn en budbringer i full krigs mundur. Han ga byen «an offer they could not refuse» – vil de overgi seg frivillig eller ville de utfordre til kamp. De valgte da som regel det første. Og senere var det stort sett fredelig og ikke behov for å bygge borger mm.

For de som har sett Gudfaren filmene så kjenner de igjen denne forhandlingsteknikken. Don Vito Corleone  – Marlon Brando – sier det samme i det som er den mest siterte replikken fra filmen;  “I’ll make him an offer he can’t refuse.”
Så her har noen av italienerne tatt godt vare på en forhandlingsteknikk med solide historiske røtter. Og den er helt sikkert i bruk ennå!
.