Det store torskefisket ved the Grand Banks of Newfoundland og ved Canada var i over 400 år et rikt fiske helt til det kollapset etter et stort overfiske over flere år. Fisket ble stoppet i 1992/93.
De store torskebestandene i området var kjent helt fra 1500 tallet. I 1472 erklærte sjøfareren Gaspar Corte-Real området Terra Nova for å tilhøre The King of Portugal. Området ble kalt Bacalaos – The land of the codfish. De første fiskefartøyene kom fra Frankrike og Portugal. Senere fulgt fartøyer fra Spania og England.
Portugiserne hadde en stor fiskerivirksomhet her. Og i mange år var dette en helt sentral del av den portugisiske økonomien. Fisket foregikk først med seilskip, The White Fleet, men senere tok fisket seg kraftig opp med motorbåter. Fisket var tidlig et linefiske med bruk av små en manns båter, såkalte doryer. Det var et tøft liv for modige fiskere. Fisket foregikk i perioden mai til oktober og da flåten dro ut fra portugisiske havner var det store sermonier, tårevåte avskjeder og velsignelser fra kirka.
Dette livet oppe i nord var ikke for hvem som helst. De små en-manns doryene som ble benyttet var utsatt og mange fiskere omkom. Australieren Alan Villiers har i en bok beskrevet dette livet som følger:
A tough life, you say?…A dog’s life, that’s what it is! My God, there is no harder life upon the sea! All fishing is tough, but that’s the toughest, hardest way to make a living that I know. Those fellows will be lucky to be back home six months from now. Aye, and some of ’em won’t be coming. I warn you, shipmates, things are tough all over Europe now, but don’t ever ship in one of them! Those Portuguese use one-man dories. Keep out of them!
Det var med bakgrunn i viktigheten av fiskeriene og de tøffe forholdene for fiskerne som førte til at portugiserne så nødvendigheten av å forbedre tilbudet for fiskerne ved Grand Banks. I sesongen kunne opptil 75 portugisiske fartøy med til sammen 5700 fiskere og annet mannskap delta i fisket.
I 1916 konfiskerte Portugal flere tyske skip. Et av disse ble ombygd til et hospitalskip mm og gitt navnet Gil Eannes – oppkalt etter en av de mange portugisiske sjøfarts heltene. Skipet ble fra 1927 også delvis benyttet som hospitalskip i fiskesesongen ved Grand Banks. Dette fortsatte til i 1956 da skipet ble levert til opphugging.
Men portugiserne hadde da lagt nye planer. De ville bygge et spesial designet skip som skulle overta og ha en utvidet støtterolle for fiskerne og mannskapet på båtene. Bygginga av det nye skipet startet i 1952 ved skipsverftet Estaleiros Navais i Viana do Castelo. Dette skipet skulle ikke bare være et hospitalskip, men også fungere som flaggskip, isbryter, taubåt og serviceskip for fiskeflåten. Servicen omfattet leveranse av vann, drivstoff, redskaper, reservedeler og agn til fiskeflåten. Det var også tilbud om offentlige service tjenester samt mekanisk service og post- og teletjenester. Det var til og med gjort plass til et eget kapell ombord med medfølgende prest.
Skipet ble nærmere 100 meter langt og hadde et laste deplasement på 4.854 tonn. Det var et mannskap på 72 og det var gjort klart en kapasitet på 74 sykesenger. Det var et fullverdig hospital ombord bemannet med leger, tannlege og sykepleier for å kunne utføre nødvendige operasjoner og behandling.
Skipet ble ferdigstilt i 1955 og ble i mai døpt under stor festivitas og religiøse seremonier i Lisboa senere samme år. Skipet seilte umiddelbart nordover til Grand Banks hvor det ble tatt imot med stor jubel.
For fiskerne ga dette trygghet og de følte at de ble satt pris på av den portugisiske stat, som da var ledet av statsminister Salazar.
Skipet var unikt og portugiserne var stolte over at de hadde fått bygget skipet i Portugal med portugisisk ekspertise og teknologi. Det ble av mange sett på som et nasjonalt ikon og befestet Portugals posisjon som en sjøfarts- og fiskerinasjon.
Fra skipets loggbok ser vi at det i sesongen 1965 ble behandlet 1.093 pasienter, hvorav 95 var innlagt. Det ble gitt 1807 injeksjoner, sannsynligvis mest antibiotika. Det ble trukket 520 tenner og gjort 120 tannfyllinger. Og det ble utført til sammen 44 kirurgiske inngrep. Dette viser hvor viktig skipet var for fiskerne og aktiviteten i området.
Skipet hadde sin siste tur til Grand Banks i 1973. Store trålere hadde tatt over fisket og behovet for et eget flagg- og hospitalskip var ikke lengre til stede i samme grad som før.
Skipet ble utenom fiskeri sesongen benyttet til andre oppdrag rundt om i verden. Skipet var i 1979 og 1982 også innom Ålesund hvor det det hentet to store lass med klippfisk.
Skipet ble tatt ut av drift i 1984 og ankret opp i Lisboa. Der lå det for forfall frem til 1997 da en stiftelse ble opprettet og reddet skipet fra opphugging. Skipet ble restaurert ved det samme verftet som bygget det i Viana do Costelo. Skipet ble etter restaurering ankret opp i Viana do Costelo hvor det senere har fungert som museum studenthotell og utstillings lokale.
Er du i området så anbefales det et besøk. Jeg ble imponert og tenkte at her hadde portugiserne vært dyktige og forutseende. Jeg vet ikke om noe andre land som bygget et tilsvarende hospitalskip for sivile formål.
