Henrik Sjøfareren

Kallenavnet The Navigator til Prince Henrik skulle tilsi at han fikk dette fra omfattende reise- og utforsknings aktivitet. Det er imidlertid ikke tilfelle. Han hentet navnet sitt fra de mange reisene han sponset til den nye verden, men han riste lite selv. På norsk blir prinsen kalt Henrik Sjøfareren eller Henrik Navigatør.

Prins Henrik the Navigator

Henrik ble født i mars 1394 som sønn av kong Johannes I og Filippa av Lancaster i Porto, Portugal. I 1420 ble Henrik gjort til leder for en religiøs gruppe i Portugal kjent som Kristi Orden. Med mye av pengene som kom inn for å støtte denne gruppen, var Henry i stand til å finansiere utforskninger som fant sted over Atlanterhavet og nedover vestkysten av Afrika. Henry ble tiltrukket av de mulige rikdommene han kunne finne på det afrikanske kontinentet, spesielt mengdene med gull men også slavene han kunne skaffe seg til Portugal i sin søken etter å bringe rikdom til landet sitt. Prins Henrik ønsket også å etablere grupper med kristne allierte, forbedre sin kunnskap om geografi og finne en sjøvei til Asia.

Prins Henrik huskes også for to viktige bidrag for den portugisisk utforskning av verden.

 Rundt 1418 åpnet han den første skolen for havnavigasjon ved Sagres, hvor elevene kunne lære om å lage kart, vitenskapelig praksis, astronomi og flere ferdigheter som ville hjelpe dem på reisen nedover vestkysten av Afrika.

Det andre bidraget var av en helt annen karakter, nemlig grunnleggelsen av den transatlantiske slavehandelen. To av kapteinene hans, Antao Goncalves og Nuno Tristao, hadde våget seg til Cape Bianco i det som nå er Tunisia. De to mennene var de første europeerne som kjøpte slaver og brakte flere av dem tilbake til Europa. Det begynte med tolv kidnappede menn og kvinner det første året, og deretter mange flere i de påfølgende årene etter hvert som slavehandelen vokste i størrelse, innflytelse og makt. Prins Henrik var ved makten og overvåket disse reisene aktivt til sin død i 1460.

Henrik – med måke- skuer utover fødebyen Porto.

Henrik Sjøfareren var en viktig person i det som ble en stor spansk og portugisisk aktivitet i de neste hundre årene. De oppdaget nytt land og sjøveier, de plyndret, de drev misjonering, de drev en grusom slavehandel og de erobret land for sine konger og dronninger. På spansk oversettes ordet “conquistador” til “erobrer”, som er en mere passende tittel for de spanske (og også portugisiske) oppdagelsesreisende.

Et motto for erobrerne var: “For gull! For Gud! For ære!”. Referansen til “gull” i mottoet var for rikdommene som ble fraktet til hjemlandet. Omtalen av «Gud» representerte det religiøse arbeidet misjonærene utførte for å omvende urfolk til kristendommen. Til slutt representerte “ære” berømmelsen og den tilsynelatende udødeligheten disse mennene ville oppnå etter å ha erobret disse territoriene.

Kilde: http://studentsofhistory.com

Historien om hospitalskipet Gil Eannes – The Angel of the sea

Gil Eannes på sin faste havneplass i Viana do Costelo

Det store torskefisket ved the Grand Banks of Newfoundland og ved Canada var i over 400 år et rikt fiske helt til det kollapset etter et stort overfiske over flere år. Fisket ble stoppet i 1992/93.

De store torskebestandene i området var kjent helt fra 1500 tallet. I 1472 erklærte sjøfareren Gaspar Corte-Real området Terra Nova for å tilhøre The King of Portugal. Området ble kalt Bacalaos – The land of the codfish. De første fiskefartøyene kom fra Frankrike og Portugal. Senere fulgt fartøyer fra Spania og England.

Portugiserne hadde en stor fiskerivirksomhet her. Og i mange år var dette en helt sentral del av den portugisiske økonomien. Fisket foregikk først med seilskip, The White Fleet, men senere tok fisket seg kraftig opp med motorbåter. Fisket var tidlig et linefiske med bruk av små en manns båter, såkalte doryer. Det var et tøft liv for modige fiskere. Fisket foregikk i perioden mai til oktober og da flåten dro ut fra portugisiske havner var det store sermonier, tårevåte avskjeder og velsignelser fra kirka. 

Dette livet oppe i nord var ikke for hvem som helst. De små en-manns doryene som ble benyttet var utsatt og mange fiskere omkom. Australieren Alan Villiers har i en bok beskrevet dette livet som følger:

A tough life, you say?…A dog’s life, that’s what it is! My God, there is no harder life upon the sea! All fishing is tough, but that’s the toughest, hardest way to make a living that I know. Those fellows will be lucky to be back home six months from now. Aye, and some of ’em won’t be coming. I warn you, shipmates, things are tough all over Europe now, but don’t ever ship in one of them! Those Portuguese use one-man dories. Keep out of them!

Tøft fiske i små doryer.

Det var med bakgrunn i viktigheten av fiskeriene og de tøffe forholdene for fiskerne som førte til at portugiserne så nødvendigheten av å forbedre tilbudet for fiskerne ved Grand Banks. I sesongen kunne opptil 75 portugisiske fartøy med til sammen 5700 fiskere og annet mannskap delta i fisket.

I 1916 konfiskerte Portugal flere tyske skip. Et av disse ble ombygd til et hospitalskip mm og gitt navnet Gil Eannes – oppkalt etter en av de mange portugisiske sjøfarts heltene. Skipet ble fra 1927 også delvis benyttet som hospitalskip i fiskesesongen ved Grand Banks. Dette fortsatte til i 1956 da skipet ble levert til opphugging.

Men portugiserne hadde da lagt nye planer. De ville bygge et spesial designet skip som skulle overta og ha en utvidet støtterolle for fiskerne og mannskapet på båtene. Bygginga av det nye skipet startet i 1952 ved skipsverftet Estaleiros Navais i Viana do Castelo. Dette skipet skulle ikke bare være et hospitalskip, men også fungere som flaggskip, isbryter, taubåt og serviceskip for fiskeflåten. Servicen omfattet leveranse av vann, drivstoff, redskaper, reservedeler og agn til fiskeflåten. Det var også tilbud om offentlige service tjenester samt mekanisk service og post- og teletjenester. Det var til og med gjort plass til et eget kapell ombord med medfølgende prest.

Skipet ble nærmere 100 meter langt og hadde et laste deplasement på 4.854 tonn. Det var et mannskap på 72 og det var gjort klart en kapasitet på 74 sykesenger. Det var et fullverdig hospital ombord bemannet med leger, tannlege og sykepleier for å kunne utføre nødvendige operasjoner og behandling.

Skipet ble ferdigstilt i 1955 og ble i mai døpt under stor festivitas og religiøse seremonier i Lisboa senere samme år. Skipet seilte umiddelbart nordover til Grand Banks hvor det ble tatt imot med stor jubel. 

For fiskerne ga dette trygghet og de følte at de ble satt pris på av den portugisiske stat, som da var ledet av statsminister Salazar. 

 Skipet var unikt og portugiserne var stolte over at de hadde fått bygget skipet i Portugal med portugisisk ekspertise og teknologi. Det ble av mange sett på som et nasjonalt ikon og befestet Portugals posisjon som en sjøfarts- og fiskerinasjon.

Fra skipets loggbok ser vi at det i sesongen 1965 ble behandlet 1.093 pasienter, hvorav 95 var innlagt. Det ble gitt 1807 injeksjoner, sannsynligvis mest antibiotika. Det ble trukket 520 tenner og gjort 120 tannfyllinger. Og det ble utført til sammen 44 kirurgiske inngrep. Dette viser hvor viktig skipet var for fiskerne og aktiviteten i området.

Komplett sykehus med opptil 72 sengeplasser
Operasjonssal

Skipet hadde sin siste tur til Grand Banks i 1973. Store trålere hadde tatt over fisket og behovet for et eget flagg- og hospitalskip var ikke lengre til stede i samme grad som før.

Skipet ble utenom fiskeri sesongen benyttet til andre oppdrag rundt om i verden. Skipet var i 1979 og 1982 også innom Ålesund hvor det det hentet to store lass med klippfisk.

Skipet ble tatt ut av drift i 1984 og ankret opp i Lisboa. Der lå det for forfall frem til 1997 da en stiftelse ble opprettet og reddet skipet fra opphugging. Skipet ble restaurert ved det samme verftet som bygget det i Viana do Costelo. Skipet ble etter restaurering ankret opp i Viana do Costelo hvor det senere har fungert som museum studenthotell og utstillings lokale.

Er du i området så anbefales det et besøk. Jeg ble imponert og tenkte at her hadde portugiserne vært dyktige og forutseende. Jeg vet ikke om noe andre land som bygget et tilsvarende hospitalskip for sivile formål. 

JORDSKJELVET og jordskjelv

Det kraftigste av jordskjelvene med episenter utenfor sørvest kysten av Portugal den 1. november i 1755 er vurdert til å ha hatt en styrke på 9,0 på Richters skala og rystelsene varte i hele 7 minutter. Det er dermed et av de kraftigste jordskjelv som vi kjenner til, world wide. Skjelvene kom på allhelgensdag og mange mennesker var samlet i kirkene. Skjelvene rammet sørlige og midtre Portugal samt i Sør-Spania. I Lisboa er det antatt at 17.000 av 20.000 bygninger kollapset eller ble ødelagt av brann og store tsunamibølger – opptil 15-20 meter høye – som skyllet opp elven Tejo og forsterket katastrofen. Det er antatt at mellom 50.000 og 90.000 av byens ca 270.000 innbyggere omkom. Følgene av skjelvet var enorme for Portugal og satte landet kraftig tilbake både økonomisk, kulturelt og som verdensmakt. I ettertid oppstod det – naturlig nok – en debatt om skjelvet var et naturlig fenomen eller skyldtes guddommelig vrede.

De store jordplatene (tektoniske plater) som forårsaket skjelvet i 1755 er den afrikanske platen som presser seg nordover og den eurasiske som presser seg vestover. I 2011 ble det registrert 2424 skjelv på fastlandet i Portugal og i tilknyttet områder, hvorav bare 16 var merkbare. Dette betegnes som moderat aktivitet. Jordskjelvaktiviteten kan følges med daglige oppdateringer på hjemmesidene til Instituto de Meteorologia,  www.meteo.pt under fanen seismology.

Klikk på kart for mere info

Portugal regnes i dag ikke som et spesielt utsatt jordskjelvområde.  I «earthquake hazard» sammenheng er Portugal og Norge stort sett klassifisert i samme klasse. (ref. Global Seismic Hazard Assessment Project).Den høyeste jordskjelvfaren i Europa finner vi i de sør-østlige deler, f.eks. Hellas, Italia og Romania

Men vi må akseptere at jordskjelv er noe moder jord aldri vil gjøre seg ferdig med, og at ødeleggende jordskjelv vil komme også i fremtiden – også i Portugals nærområde. Men det kan godt være at det først blir om 1000 år. Og litt betryggende kan det jo da være at nye moderne bygninger i dag er bygget for å tåle jordskjelv, inntil et vist nivå